Frontglasset som skal tåle fjellet.
I vårt aller første innovasjonsprosjekt satte vi solcelletaksteinen på prøve i et av verdens hardeste klima – ved den norske forskningsstasjonen Troll i Antarktis – helt til bruddgrensen.
Bygget for norsk vær
Et tak i Norge skal stå imot hagl, tunge snølaster, store temperatursvingninger og år med UV-stråling – ofte samtidig, og ofte på sitt verste i åpent, høyereliggende terreng. For oss i Elverum var det aldri nok å vite at en solcelletakstein fungerer i laboratoriet. Vi ville vite hvordan den oppfører seg ute, i et reelt og krevende nordisk klima.
Derfor startet vi vårt første forsknings- og innovasjonsprosjekt: en systematisk jakt på den konstruksjonen som tåler mest, lengst. Og vi tok den med dit klimaet er enda hardere enn hjemme – helt til den norske forskningsstasjonen Troll i Antarktis.
Metodikk
Hva vi testet
Vi bygde en serie testpaneler – merket «Testpanel 4×4 Front» – med ulike frontglasstykkelser og forskjellige kombinasjoner av glass og solcelle. Panelene ble montert i en eksponert testrigg ved den norske forskningsstasjonen Troll i Antarktis – et av de mest værharde miljøene på jorden – der de møtte ekstrem kulde, kraftig vind, UV-stråling og vinddrevet grus og småstein fra bakken som sliper mot overflaten, uten skjerming.
I arbeidet forholdt vi oss til anerkjente prøvningsmetoder som referanseramme: haglnedslag og mekanisk last (statisk og dynamisk) for snø og vind etter prinsippene i IEC 61215, termisk sykling og fukt-/varmebelastning. Vi vurderte herdet kontra varmeforsterket glass, antirefleksbehandling, ulike innkapslingsmaterialer og monokrystallinske, halvkuttede celler. Noen paneler ble bevisst presset forbi bruddgrensen – med knust frontglass som resultat – fordi det er der man lærer hvor grensene faktisk går.
«Vi presser konstruksjonene til de knuser – for det er der vi lærer nøyaktig hvor mye taket ditt egentlig tåler.»
Fra testriggen
Hvorfor frontglasset avgjør
Frontglasset er taksteinens første og viktigste forsvarslinje. Det skal ta støtet fra hagl og vinddrevet grus, bære snølast uten å gi etter, og samtidig slippe gjennom mest mulig lys til cellene bak. Velger man for tynt eller feil glass, oppstår mikrosprekker i cellene – usynlige for øyet, men målbare – som tærer på ytelsen over tid. Vinddrevne partikler kan i tillegg slite ned glassoverflaten og en eventuell antirefleksbehandling, slik at mindre lys slipper inn.
Balansen er krevende: glasset må være sterkt nok til å beskytte, men optimalisert for lysinnslipp og lavest mulig vekt. Det er nettopp denne balansen prosjektet vårt var bygget for å kartlegge.
Hva vi lærte – og veien videre
Testene ga oss et tydeligere bilde av hvilke konstruksjoner som står seg, og hvilke som svikter når belastningen blir stor nok. Innsikten føres nå rett tilbake inn i produktutviklingen, slik at konstruksjonsvalgene våre hviler på dokumentert erfaring – ikke antakelser.
Dette er starten på et langsiktig arbeid. Vi fortsetter å teste, måle og forbedre, fordi et tak skal vare i generasjoner – også når det står midt i det norske været.
Prosjektet i korte trekk
Vil du vite mer, eller samarbeide?
Vi deler gjerne mer om innovasjonsarbeidet vårt med arkitekter, entreprenører og forskningsmiljøer.